 |
|
|
 |
|
Helt siden jeg ble født på slutten av 60-tallet har hunder vært en del av livet mitt, det var nok miljøbestemt fra tidlig alder, da vi hadde hund fra jeg var lita.
Her er jeg ikke gammel, og det er kanskje ikke rart jeg ble hundegal? Her er jeg sammen med pappa'n min og Cherry.
Best husker jeg Hera, en lys labrador retriver, som jeg har mange gode minner fra! Etter faren min døde ble det dessverre noen år uten hund, derfor var gleden stor når jeg ble student og "stor", og selv kunne bestemme, og anskaffet da en blandingshund fra FOD (foreningen for omplassering av dyr), Tanya. Hun var en kjempe hund, selv om hun hadde hatt en litt turbulent start på livet, og ikke kunne grunleggende lydighet i det hele tatt. Hun var en blanding av golden retriver og setter, og en kjempe hund både å jobbe med og ikke minst sammen med folk. Overalt hvor jeg var, var hun. Hun var med på ishockeykamper, styremøter i Amnesty International, alle slags besøk og til og med på forelesninger noen ganger, og alle syntes det bare var trivelig selv om noen egentlig var litt skeptisk til hunder. Hun var med når jeg bodde i Egersund, og tok flyturer og "beredskapshjem" på strak arm når jeg måtte reise bort gjennom Amnesty. Hun fikk til og med prøve seg som terapihund, bl.a for barn med hundeangst. Jeg begynte i Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste, og hun ble med på flere samtaler med barn. Hun ble 14 år, og savnes ennå! Jeg var inne på tanken mer enn en gang å ta kontakt med Nidaros brukshundklubb allerede da, men tiden som student med delttidsjobb, aktiv i Amnesty og kjærester etc. strakk ikke til. Når Tanya døde, var det en lang tankeprosess på hvilken rase jeg skulle ha neste gang. Viktige elementer var langhåret pels, litt mer krevende enn tidligere hunder og turvenn på både sykkel, ski og fotturer.
Tidlig så jeg Hovawarten i hundebøker, og synes det var en flott rase, men i den ene boken sto det at den var lite kjent utenfor sitt område i "Bavaria". Etterhvert oppdaget jeg at det var norske oppdrettere, det var til og med en "hoffe" i Trondheim også! Jeg tok raskt kontakt med Annika og Zorro, og dro på besøk. Zorro som dere ser på siden her, var en veldig stor flott hanne med øst-tysk utseende, og skremte meg litt, for så stor og så aktiv da! Inn i tankeboksen igjen, og mange telefoner senere, var valget tatt - hovawart ble det! Jeg valge en oppdretter som hadde hatt mange kull og som ville ha aktive hunder, men ikke mer krevende enn at vanlige hundefolk kunne ha de. Mona hadde gjort en flott jobb og jeg følte meg veldig trygg når vi kjørte hjem fra Gudransdalen (etter flere besøk under valpetiden) med Khiva i baksetet.
Jeg skal ærlige innrømme at den første valpetiden var mer slitsom enn jeg hadde forestilt meg. Dette var ikke en hund som kun skulle ha korte turer som valp, som det sto i hundebøker! Hun måtte sysselsettes både med lange turer og hodeaktiviteter fra hun var lita for å være grei å ha i hus. Denne gangen skulle vi få utdanning, så medlemsskap i Nidaros brukshundklubb var betalt før valpen var i hus. Bøker i alle format ble lest, og "Din hund" av Järverud ble raskt favoritten. I Nidaros ble det flere kurs, vi hadde jo så mye å lære! Skulle imidlertid gjerne hatt bilde av oss på grunnkurs, jeg med håndleddsbrudd (med ekstern fiksering for de som vet hva det er - ikke å anbefale!) og en meget aktiv og krevende unghund, da følte jeg meg rimelig dum!Jeg merket at dette med hundetrening var morsomt, og var nysgjerrig på alt "rart" hundesporten hadde å by på. Jeg ville gjerne prøve alt, men konkurrere skulle jeg ikke!
Etterhvert kom lysten til å konkurere snikende, da ble det mer strukturert og målrettet trening. Se mer under treningsdagbok. Våren 2007 tok jeg instruktørutdanning gjennom NKK, Nidaros. Alle prøver / krav ble tatt, og jeg er "godkjent" som instruktrør gjennom NKK. Jeg har hatt flere kurs gjennom Nidaros, og det er veldig morsomt å jobbe med flere hunder, og menneskene deres. Så dette skal jeg gjøre mer av, selv om jeg ikke er helt komfortabel med å være "hunde-ekspert".
Utenomhund er jeg et samfunnsengasjert, og spesielt opptatt av barn og deres oppvekst og jeg jobber ennå i pedagogisk-psykologisk tjeneste, hvor jeg jobber spesielt med barn med ulike psykiske vansker. Det er vel "Den store drømmen" ennå, å kunne kombinere hund og barn mer profesjonelt.
Her er vi på hoffetreff, og da jeg er distrikskontakt og instruktør, blir noe instruering av og til.
Jeg er også et friluftsmenneske, som elsker å være ute i naturen, enten det er på fjellet eller sjøen. Derfor har jeg noen ganger problemer med å velge organisert hundetrening framfor en lang tur i skogen når tiden blir knapp til å gjøre begge deler.
|
|
 |
|
|
|